Vår reise på motorsykkel er over, men vi tar med oss så mange gode minner og erfaringer. Vi har tilbakelagt 3000 km på disse Honda win replikaene. Vi sitter å snakker om reisen dette har vært, både i forhold til hva vi har lært om å kjøre motorsykkel og hvor de har ført oss. Selv om vi har vært innom noen verksteder så har det i hovedsak vært vår skyld og ikke syklene, de har blitt utsatt for høy vekt og humpete veier. Sjekk ut ruta vår via denne linken/adressen:

https://goo.gl/maps/JUJ4vAEtjS2ZnombA

Vi vet ikke, men vi tror vi er den første familien som har lagt ut på en slik tur, med barn bak på motorsykkel igjennom Laos, Vietnam og Kambodsja. Noen vil kanskje mene det er galskap, om ikke galskap så er det litt villskap i det eller eventyrlyst vil vi kalle det. Målet vårt med å ta 6 måneder fri og reise på tur, var for å oppleve. Før vi kjøpte motorsyklene følte vi ikke at vi opplevde så mye som vi ønsket, vi ble transportert fra by til by og så mye fint, men kom ikke innunder huden på kulturen og menneskene. Frykten for at vi skulle skade oss har jo vært der, men vi har undertrykt den, vi valgte å ikke snakke så mye om risiko fordi vi viste at da måtte vi la være å gjøre det vi gjorde og vi hadde et så sterkt ønske om å gjennomføre. Så mottoet ble “det går stort sett bra!”, nettopp fordi det gjør stort sett det, vi valgte å ikke være redde for å leve.

• 

Laos, vi forelsket oss i dette landet. Jeg hadde faktisk ikke hørt om Laos (burde ha fulgt med bedre på skolen) før vi begynte å planlegge turen. Vi tror at Laos er undervurdert som reisemål på grunn av infrastrukturen, Laos har noen turistmål, men utover det så er det ikke lett å reise rundt i Laos uten eget kjøretøy.

Har tenkt litt på om vi vil anbefale andre å gjøre det samme og kan ikke si utelukkende ja, men for de som har eventyrlyst og liker å kjøre motorsykkel så ja! Du må kunne kjøre motorsykkel, det er mange som lærer seg å kjøre der nede når de kjøper sykkel, men det er også mange som havner i ulykker. Planlegg før du reiser, vi hadde pakket annerledes og gjort litt andre forberedelser.  Laos er trolig det letteste landet i Asia ( verden) å kjøre motorsykkel, trafikken går sakte og folk tar hensyn. Regler er veiledende, etterhvert kommer du inn i kulturen. Motorsykkel med barn i Asia er nok ikke for hvem som helst, men vi har utrolig sporty barn som har taklet dette utrolig bra, de har også erfaring med å kjøre moped og snøscooter fra før så bevegelsene ligger i kroppen.

De siste månedene etter vi kom hjem fra Asia har vi jobbet veldig mye, men prøver å finne på artige opplevelser i nærområdet. En tur vi har planlagt lenge er å ta med hestene på fjelltur å gå fra hytte til hytte noen dager.

Etter noen litt for hektiske dager i forveien så var vi ganske slitne når torsdagen kom og vi skulle dra opp på fjellet, så vi tok det helt med ro. Hestene måtte fraktes i to omganger siden det bare er plass til to hester i hengeren og jeg og unga fikk overtalt far til at også mini skulle få være med. Kl 18 var hele bøtteballetten på fjellet, i vinterstua på setra til en god venninne.

Bøtteballetten består av mamma og pappa, Ida 9 år, Audun 11 år, Frøya- en nyoperert jemthund med 20 sting fordelt på kroppen (fjernet noen ufarlige kuler og har vært i ro i 14 dager), Hunter 7 år gammel shetlandsponni som stort sett tilbringer tiden med å spise og bølle på de store hestene, men som er verdens skjønneste lille vesen, Grane 7 år gammel blanding av fjording og dølahest- snill som dagen er lang, og til slutt vår fantastiske Valentin Vindar alias Houdini- en fantastisk vakker fjording på 8 år, en skjønnhet utenom det vanlige, lever også godt på bakgrunn av sitt utseende… Hans fremste hobby er å forsere gjerder og tråkke på tær- bortsett fra det er han veldig snill og god.

Nordre Messelt setra er et av de flotteste stedene vi vet om. Området er vernet og huser masse ville dyr, men er også et aktivt beiteområde for sau og kyr som lever sine lykkeligste dager. Å våkne opp til dette er helt ubeskrivelig deilig.

Vi måtte vente litt med å gå innover fjellet på grunn av kraftig regnvær, men etterhvert ble det oppholdsvær og vi lastet opp hestene på ekte Skredderstua-asia style. I mangel på kløvsal så fungerer to like sekker som har vært Asia rundt bak på en motorsykkel utmerket, Vindar egner seg også veldig godt som pakkesel. Hunter fikk Frøya sin kløv festet i deler av selen sin, fungerte også meget godt. Grane var barnas ridehest.

Da har vi kommet hjem til Skredderstua. Landet på Gardermoen i regn og +1 grad, føltes ut som vi skulle fryse ihjel! Unga syntes det var gøy å fortelle passkontrolløren om motorsykkeltur i Asia. Å gå på do på Gardermoen var en iskald opplevelse, setet var kaldt og vannet i vasken var iskaldt!

Bestemor og Bestefar sto å ventet på oss utenfor tollkontrollen og det var stor gjennsyns glede! Turen hjem gikk også bra, det var godt å sitte på med trygge sjåfører og når bestemor kommenterte at hun synes den strekningen med betongdekke er vond å kjøre på så kom det tørt fra Ida “prøv Laos du”🤣🤣🤣

Vi hadde gledet oss til å få tilbake bilen vår som har stått på verksted siden vi dro, den var ikke klar…. Så vi var litt fortvila en periode, men nå har vi fått låne bestemor sin bil og håper vi får bilen snart.

På flyet fikk vi Snap fra nabo Ingvald som hadde fått med seg at vi var på vei hjem og hadde tatt turen til Skreddetua å strødd hele gårdsplassen❤️ Bæss hadde fyra i ovnen og leieboeren hadde rydda og vaska kjempe fint etter seg! Katta har levd godt med leieboeren og er like brei som han er lang (han liker å ha litt ekstra isolasjon på vinteren 😉). Bikkja har vært på verdens beste kennel hos Bestemor og Bestefar, men var heldigvis glad for å se oss allikevel og har ligget i senga med Ida hele natta. Hun smilte sitt herlige smil (ser ut som en sint ulv) når jeg sto opp i dag.

Sekkene våre har stått ute i natt og får noen timer i fryseren før vi kan pakke ut. Vi har ikke lyst på Laotiske veggedyr eller Sri Lankiske edderkopper hjemme. Det fløy faktisk en mygg ut av tlf til Rune når han han skulle skifte SIM-kort da vi kom til Bangkok..

Siste dag i Asia… Og for en reise vi har hatt! Vi har i dag tatt noen tilbakeblikk på turen og vi sitter igjen med så mange gode minner! Selvfølgelig har det vært noen tøffe dager også, men minnene er nesten utelukkende gode for selv dårlige opplevelser blir morsomme historier.

I forkant av turen fikk vi mange spørsmål i forbindelse med økonomi og nå som alt er betalt og vi sitter igjen med 1200 Bath i lommeboka så kan vi si at vi har kommet godt ut av det økonomisk også. Vi har reist på lavbudsjett, spesielt før jul og vi har funnet ut at vi foretrekker det. Det er på budsjett du møter folk som gir av seg selv, både lokalbefolkning og andre reisende. Den siste måneden i Sri Lanka har vi brukt dobbelt så mye som de andre månedene, fordi vi hadde lyst til å surfe og leve litt mer luksuriøst, men også fordi Sri Lanka er lagt opp slik at turister skal legge igjen mye penger (20% av landets inntekter er fra turisme). Det har vært fint på en annen måte, men vi hadde nok ikke vært like fornøyd med turen hvis vi hadde hatt det slik tidligere på turen. Til andre som drømmer om å gjøre en slik tur så kan vi si at “ikke la økonomi stoppe deg”. Vi kuttet alle utgiftene hjemme ned til et minimum og reisen i seg selv (inkludert alt) har kostet litt mer enn det vi bruker på to Spania turer (drar vanligvis 14 dager til Spania hvert år).

Vi er alle enige om at å ta den sprøe avgjørelsen om å kjøpe motorsykler var det beste valget vi har tatt og det er minnene med Bob og Cobra som vi snakker mest om. Jeg har et halvferdig blogginnlegg om motorsykkelruten, som har ligget på vent i over en måned, det blir nok ferdig snart. Vi må også finne ut om Audun og Ida er de første barna som noen gang har tatt denne turen (vi tror det).

Nå er vi helt klare for å komme hjem til Skredderstua, alle venner og familie som vi har savnet, dyra som vi også har savnet og sengene våre. Vi har lært masse på turen og vil ta dette med oss videre. Våre neste eventyr blir nok i Norge og vi gleder oss til de også. Og lysten på å reise mer i verden har ikke blitt mindre, men ikke ennå…

Vi står i fare for å bli sammenlignet med en dårlig sommerartikkel i VG med den overskriften, men kunne ikke dy meg. Siste dagen i Sri Lanka har vært ganske slapp og varm, har fått pakket og gjort oss klare til å reise i morgen tidlig.

Selv om kroppen til mor kjennes ut som den har løpt maraton og blitt trampet ned av elefanter, så måtte mor ta en siste surf. Audun ble med og pappa som instruktør, Ida som delfin🐬

Altså, vi kan ikke skryte på oss stor progresjon på surfefronten, Audun har talent og tar noen fine bølger, men sliter med å få fart inn i bølgene. Mamma har kommet til et punkt der hun står noen ganger og tryner mange ganger, det er bare så forbaska morro de gangene mann mestrer å surfe bølgen helt inn! Pappa synes det er ganske greit å hjelpe mamma og Audun (vi klarer dessverre ikke hjelpe han med dytten), samtidig som han liker de beundrende blikkene fra damene, siden han er eneste instruktør som står 4 m lenger ut i havet enn resten av instruktørene. Ida elsker vann og vil gjøre som hun selv vil, gjerne stå på hendene eller danse, så surfing fenger ikke i lengden.

Etter ca 40 minutters surfing oppdager vi en tornado ute på havet. Det er skikkelig gøy å se hvordan tornadoen spruter havet opp i en stor fontene. Horisonten er ca 5 km unna når vi står på stranden og tornadoen er relativt nær horisonten, så vi tipper ca 3-4 km unna. Det er magisk å sitte på surfebrettet med tornadoen på ene siden og solnedgangen på andre siden. Etter et kvarters tid tar tornadoen seg opp eller kommer nærmere og Rune legger merke til at en stor fugleflokk flyr fra øya. Vi bestemmer for at vi ikke risikerer å være i vannet og på stranda noe lenger, i tilfelle tornadoen finner på å komme inn til stranda.

Vi går tilbake til leiligheten og snakker litt om hva vi gjør om tornadoen skulle treffe her, samtidig som vi beroliger unga med at sannsynligheten er liten. Siden kan vi konkludere med at den tok en annen vei.

Nå er vi klare for å sette kursen hjemover. Vi er mette på inntrykk og trangen etter å se og oppleve nytt har sloknet. Beina til mor gleder seg til stillongs og boblebukse, slik at de har litt beskyttelse. Litt dårlig koordinasjon og veldig lange bein er ganske ofte en smertefull kombinasjon 🤣

Vi lever gode dager i Hikkaduwa, oppholdet går mot slutten og vi nyter de siste dagene. Vi tok bussen til Galle på onsdag, bussturen i seg selv er en opplevelse, Rune er overbevist om at ingen i Sri Lanka kan og kjøre, spesielt ikke disse bussjåførene, det er enten full gass eller full brems og forbikjøringer som får oss til å lukke øynene og be til Buddha, men vi kom oss frem. Tok tuktuk til surfestranda og leide oss brett. Vi øver og øver på å padle i gang for så å stå opp på brettet, det er så mye vanskeligere uten en instruktør som dytter oss i gang.

I går surfet vi litt her i Hikkaduwa, men været var overskyet, så vi utnyttet det til å få gjort noen ærender og slappe av.

I dag har vi leid brett hele dagen og surfet i mange timer, kroppen verker, men det er godt å være fysisk sliten. Her i Hikkaduwa bryter bølgene ganske hardt inne ved land noe som gjør at vi kan få noen skikkelige rundkast, Ida velger derfor å bli med som en av de proffe (de sitter stort sett på brettet og snakker). Audun sliter litt med selvtilliten og tar en time med instruktøren sin til å begynne med, da løsner det 😉 Etter mange mislykkede forsøk for mor og far blir Rune instruktør å legger brettet på land slik at han kan hjelpe Mamma og Audun, da gikk ting meget bedre. Hvordan vi skal løse det med å padle i gang på egenhånd lurer vi litt på. Men vi har fortsatt et par dager igjen å øve.

Å surfe gir en enorm mestringsfølelse når du endelig klarer å ri på bølgen, kanskje nettopp fordi det er ganske vanskelig 🤔 All heder og ære til pappa som ofret seg for å hjelpe meg og Audun, og Ida som tålmodig leker i vannet og tar bilder (vi vurderer å gi henne et kamera-kurs 🤣).

For to dager siden var vi på safari i Yala nasjonalpark. Vi var på forhånd litt redd for at det skulle være masse folk og jeeper, siden vi hadde lest en del om det. Heldigvis hadde vi gjort litt researts og funnet ut at det var mest trafikk i helgene, så vi ventet til mandag morgen. Opp kl 05.00 er hardt for familien glum og vi sovnet nesten i jeepen på vei til parken.

Men når solen begynte å stå opp og det ene fantastiske dyret etter det andre viste seg frem for oss så var vi lys våkne.

Alt i alt en helt fantastisk dag, tusen takk til guiden vår som satte sin stolthet i å gi oss en god opplevelse.

Vi brukte morgen på å pakke og gjøre oss klare for avreise fra Hikkaduwa, avtalen med guiden vår var å treffe han kl 12 for å få bil. Guiden møter opp litt før, med dårlige nyheter, vi må levere fra oss pass eller levere 1 million rupie i depositum (det bilen er verdt). Vi har på forhånd fortalt han at vi ikke leverer fra oss pass, siden du i Norge kan bli straffet for å levere fra deg passet. Hva gjør vi da? Vi er ferdig pakket og klare for å dra, men har ingen bil… Heldigvis hadde politimannen som hjalp oss med hva vi trengte av dokumentasjon for å kjøre i Sri Lanka tilbudt oss å leie hans bil, så vi går bort til politistasjonen, det er jo selvfølgelig nasjonaldagen 4 februar, vi har en tendens til å reise på slike upraktiske dager. Men selv om betjenten ikke er på jobb så får vi god hjelp av de andre betjentene og en time senere har vi bil, måtte levere 1. pass der også, men siden det ligger på politistasjonen regner vi med at det går bra, hvis ikke blir jeg igjen i Sri Lanka 😜

Siden vi er litt slitne etter alt styret blir det en iskaffe på restauranten vår etter å ha pakket bilen (vi fikk plass!). Så avreise fra Hikkaduwa blir ikke før ca kl 15, vi velger derfor å bestille overnatting så vi har et GPS mål. Vi ankommer Weligama rett før det blir mørkt og siden mamma hadde booket og ikke hatt nett etter Hikkaduwa så hadde vi heller ikke fått med oss at bookingen var kansellert av hotellet, heldigvis hadde nabohotellet et kjempe fint dobbeltrom til oss og med en madrass på gulvet så ble det perfekt! Vi var nå skrubbsultne og mørket hadde lagt seg over byen, vi gikk til restauranten som lå rett ved hotellet, der hadde de hverken den maten vi ønsket eller noe som helst drikke utover vann, så vi tar tuktuken som står utenfor, ja det har forresten begynt å regne, og ber han kjøre oss til en restaurant. Tuktuken suser forbi den ene resturanten etter den andre og når jeg lurer på hvor langt han har tenkt seg så later han som han ikke forstår, vi kjører ut av byen og innover noen småveier og ender tilslutt opp ved to turistfelle restauranter, her må vi selvfølgelig betale en formue for både tuktuk og mat og opplevelsen satt en skikkelig dårlig stemning for hele Weligama for vår del.

Morgenen etter dro vi ned på stranda å leide surfebrett, her var det VELDIG mange surfere og den utleieren vi leide hos hadde ikke igjen store brett, så jeg leide ett mindre i håp om at jeg var blitt så god at det gikk bra, det hadde jeg ikke 🤣 Rune ble med Ida og jeg ble hjelp for Audun, unga har virkelig fått teken på surfinga.

Vi satte så kursen nordover og stoppet innom et slange senter ikke langt fra Weligama. Mannen som driver dette, fanger slanger som er i boligområder, eller som er skadet, har de i fangenskap i 3 måneder før han slipper de ut i jungelen, ham har virkelig respekt for dyrene. Hans far er lege og behandler slangebitt med naturmedisin. Dette var virkelig en overraskende god opplevelse, vi fikk masse informasjon om slangene og fikk håndtere de som ikke var så veldig farlige.

Vi fortsatte deretter nordover og oppover fjellene, veiene er som på vestlandet og det er nydelig landskap på siden av veien, vi bruker god tid og nyter utsikten.

Etter litt leting finner vi et ok gjestehus nær regnskog området, vi har et håp om å utforske regnskogen på egenhånd, men får vite av eieren av gjestehuset at man må ha guide og han er en erfaren guide (haha, Sri Lanka er litt slik), men han skjønner skepsisen vår og tar frem en bunke med gjestebøker med anmeldelser fra hans turer, så vi blir overbevist. Dagen etter bærer det inn i regnskogen.

Vi hadde en kjempe fin dag i regnskogen og så både slanger, øgler, apekatter og mange fine fugler. Fikk også med oss suvenir da den ene slagen byttet skinn når vi så den og vi fikk tatt med hele det gamle😊

Dag 4 på roadtrip dro vi på tefabrikken som vi så når vi kjørte ut til regnskogen. Vi fikk etterhvert forklart at vi ønsket en omvisning og det fikk vi.

Teen gjennomgår mange poster med tørking, knusing, sortering også gjentas prosessene med forskjellige metoder på veien til det endelige resultatet. Siste post er en valse som gjør at teen får den gode te lukten, ingen kjemikalier tilsettes.

Deretter satte vi kursen sørøstover , nedover flotte svingete fjellveier, google Maps og mamma finner fine veier hvor det er tydelig at ingen skulle tru at turister kunne komme kjørende🤣 Stoppet et sted for å kjøpe drikke, der var det frisør så pappa utnyttet sjansen til å lette litt på manken og skjegget, Audun raidet verktøybutikken og eieren syntes det var så gøy at han gav ham et håndlaget huggjern i gave😊

Nå har vi kommet til Hambantota og fått et fint familierom ved sjøen (mor synes godt de kunne vasket litt før vi kom, men far mener mor er prippen🤣). Dette er en havneby i stor utvikling og har en infrastruktur som vi fikk bakoversveis av, etter å ha snirklet oss nedover dårlige veier kommer vi plutselig ut på 4 felt med trafikkmaskiner!

I går hadde vi to fantastiske surfeleksjoner i Galle, en by 14 km sør for Hikkaduwa. Der kunne vi surfe på myke bølger 100 meter og vi fikk virkelig mestrings følelse alle 4! Ida overkom frykten og kom seg opp på brettet, det morsomste er at hun sto 100 meter på første forsøk bare hun turte å prøve. Vi fikk dessverre ikke noen bilder fra surfinga.

I dag har vi fikset litt praktiske gjøremål som å skaffe internasjonalt førerkort og pappa har jobbet det meste av dagen.

Mamma og Ida har kosa seg på stranda, til etter solnedgang.

I morgen skal vi leie bil å kjøre sørover, det blir spennende å se hva mer Sri Lanka har å by på, selv om vi faktisk kunne tenkt å bare være her å surfe så må vi også se mer av landet.

Vi har i dag kåret Pappa til Sri Lanka’s frekkeste surfer. Vi hadde en surfeleksjon midt på dagen i dag, Pappa fikk endelig dreisen på brettet og kunne begynne å hovere. Ikke nok med at han klarte å surfe bølgene inn til stranden, men når han og den Russiske ungjenta som også hadde time med oss “krasjet” så skulle han bare støtte henne litt og la hånda på rumpa hennes, det funka de sto begge veldig bra. Høflig beklaget Rune at han hadde tatt henne på rumpa og hun godtok beklagelsen. Etter leksjonen ser jeg Rune står å snakker med mannen hennes som har filmet hele leksjonen, jeg tenker at nå ble det bråk, men Rune kommer fornøyd tilbake, han hadde like godt bedt om video av hendelsen! Er det toppen av frekkhet eller?!